Hvorfor ble du lærer, egentlig?

Meningen med lærerlivet - Malimo.no

Etter at jeg ble lærer selv har jeg tenkt mye tilbake på lærere jeg har hatt i oppveksten. Jeg har undret på hva slags elev jeg var, hvordan klassen min egentlig var og hvilke utfordringer vi hadde. Jeg minnes små problemer som føltes uendelig store og store problemer som ble små fordi vi ikke visste bedre. Lærere som skjønte alt og lærere som ikke skjønte noen ting. Noen lærere husker jeg knapt. De finnes langt bak i minnet et sted, og kommer såvidt frem når noen nevner dem. Andre lærere husker jeg som om det var i går.

Jeg husker medelever som var annerledes. Noen på en bra måte. Andre på en trist måte. I dag forstår jeg mye mer, og tenker på løvetannbarna. Gamle minner blir sett gjennom nye "lærerbriller". Jeg tenker på de som aldri hadde bytteklær. De som ikke hadde matpakke. De som aldri ville ha med seg besøk hjem, og som aldri var med på noe. De som var tøffe og harde, og så triste.

"Hvorfor ble du lærer egentlig? Du hadde da bedre karakterer?" Ja.

Planen var aldri å bli lærer. Jeg skulle bli alt mulig annet. Journalist. Advokat. Forfatter. Et eller annet kreativt. Kanskje sykepleier? Nei. Landmåler. Noe med engelsk? Nei. En ettermiddag med leksehjelp for attpåklattsøsken forandret alt. Jeg hadde dreisen på å forklare hvordan ting hang sammen. Jeg tegnet, viste, sammenlignet, tilpasset og lagde spontane konkreter. En som var hellig overbevist om at geometri var umulig å forstå skjønte det plutselig. Lyset ble slått på. Gnisten i øynene, måten ryggen ble rak og hodet hevet - det glemmer jeg aldri. Det var nesten som en rus. Så lite og så stort, og jeg hadde funnet min bane i livet. Jakten etter å gi mestringsopplevelser og å bygge opp barn var i gang.

Jeg husker læreren som smilte til meg den gangen jeg trengte det ekstra mye.

Læreren som fikk 4 på samfunnsfagprøven til å føles som en nedtur. (Vi visste at jeg kunne bedre.)

Læreren som fikk 2 på eksamen i tysk på vgs til å føles som en seier. (Jeg kom meg gjennom det.)

Læreren som gråt sammen med oss.

Læreren som avsluttet hver eneste setning med "sant ja?".

Læreren som alltid hadde enda en måte å forklare noe på.

Læreren som alltid mente jeg snakket for mye. (Jeg hadde mye på hjertet.)

Læreren som mente jeg spurte for mange spørsmål. (Jeg måtte vite.)

Læreren som mente jeg måtte spørre mer.

Læreren som spurte: "Har du prøvd, da?".

Læreren som sa at selvfølgelig kunne jeg klare. Hvis jeg ville.

Læreren som hadde en spennende vri på alt.

Læreren som gikk med vanlig tøy under grilldressen i gymmen.

Læreren som kastet en flaske i veggen av sinne. Død over mobbing!

Læreren som gjorde flere tusen år gammel historie levende. Han brant.

Læreren som lo høyt av og med oss. Vi var på lag.

Læreren som forklarte at rettferd er at alle får det de trenger, ikke at alt er likt.

Læreren som sa: "Jeg vet at du ikke er sånn".

Læreren som alltid hadde to minutter.

Læreren som fikk alle til å høre hjemme.

Læreren som nektet å gi seg før man hadde mestret.

Læreren som alltid var der.

Læreren som alltid brydde seg.

Derfor ville jeg bli lærer.

 

Takk til alle som har holdt meg i hånden, maset, oppmuntret, formanet, undervist, spurt, kommandert og brydd seg.

Fra første klasse til ungdomsskolen, gjennom videregående og ut i verden.

 

Takk til alle lærere som hver eneste dag gir av seg selv i dette tullete oppoverbakkekappløpet fra august til juni.

Jeg er stolt av å være i samme båt som så mange fantastiske pedagoger, omsorgspersoner og gode mennesker. ♥

 

 

Hva husker du ekstra godt at din lærer gjorde?

Del gjerne egne minner i kommentarfeltet.♥

Publisert: 9. mai 2017
Endret: 13. juli 2018