Når skolepolitikken setter barna i fare

Det sitter mange fortvilte foreldre, skoleelever og ansatte som tilhører nedleggingstruede skoler rundt omkring i kommunen her jeg bor nå, og mange andre steder i landet. Jeg forstår dem så godt. Jeg skal ikke gå dypt inn i kritikken som omhandler at skolenedleggelser ikke er reell sparing, eller at det har er en politisk skinnprosess. Andre har argumentert og dokumentert dette godt, både her og i andre kommuner. Noen har berget sine skoler, men strever i en uoverkommelig motbakke fordi ressursene ikke strekker til. Krise er det for alle.

Jeg har i snart ni år jobbet med å utvikle Malimo, læremidler som skal gi mer tid til læring. Pedagogikken jeg står for er en direkte motvekt til målstyring i skolen, og et usunt fokus på tall og økonomi. For Malimo handler det om det menneskelige i læringssituasjonen. Å se den enkelte. Tilpasse. Trygge. Motivere. Skape mestring. Dialogen med tusenvis av pedagoger og foreldre gjennom disse årene har vist at de er opptatt av det samme.

Glade og trygge barn lærer mer.
Glade og trygge ansatte jobber bedre.
Mestring gir motivasjon, og motivasjon gir mer mestring.

Trygge rammer gir et bedre læringsmiljø. Skole-hjem-samarbeidet er en nøkkel for best mulig arbeid på skolen, som i barnehagen. Det har i årevis vært et stort gap mellom hva beslutningstakere for barnehage og skole forstår, eventuelt velger å forstå, eller i det minste styrer etter. Det handler om penger, først og fremst. Alle som arbeider i oppvekstsektoren i Norge er enige om en ting: ressurssituasjonen er uforsvarlig. Vi er i fritt fall. Det er kuttet til beinet, og man fortsetter å kutte. Alt handler om å få et budsjett til å gå opp, og man velger kortsiktig innsparing over langsiktig bærekraft.

Hva er bærekraftig for et lokalsamfunn? Og i forlengelsen for storsamfunnet?

Bærekraft er at alle barn i barnehage og skole skal få det de trenger for å utvikle seg til sitt eget fulle potensiale. Det er at man utdanner hele mennesket. Grammatikk og geometri er uvesentlig hvis man på et menneskelig plan ikke har det godt. Målet med skolen må være å utdanne mennesker som bidrar til storsamfunnet til det fulleste av egen evne, og at totalen av dette bærer oss alle sammen.

Malimo har et sterkt faglig fokus, men understreker konsekvent at uten det menneskelige perspektivet finnes det ikke grobunn for læring. ALLE barn kan vokse og gro, de kan spire og blomstre – men de trenger god jord, næring, lys og vann. Jo flere frø og planter en gartner, altså pedagog, skal stelle, jo mindre tid får hver plante. For mange går dette helt greit, for mange andre går det ikke bra. Typisk går det på bekostning av de sterkeste og svakeste som ikke får tilpassinger de trenger og har krav på. Dette vet vi. Skolenedleggelser, kutt i stillinger og ressurser til oppvekst er en trussel for individet, for skolen som helhet og til syvende og sist storsamfunnet.

For mange «gartnere» i oppvekstsektoren er jobben tung og til tider ensom. 1 av 3 velger å slutte i yrket. Søkertall til lærerutdanningene synker. Rammevilkårene er for dårlige. Flere og flere blir syke av jobben sin. Hvis primærfokuset er økonomi så kan jeg betrygge alle som måtte lure: det er god økonomi i å forvalte menneskelige ressurser godt.

Særlig når vi legger til grunn at det å reparere problemer som etablerer seg i barns liv fra tidlig alder, er mye, mye dyrere enn å forebygge problemene til å begynne med. Frafall i skolen blir en realitet for mange. Psykososiale problemer er et økende problem. Rusproblematikk, kriminalitet og andre negative spiraler er et samfunnsproblem som koster! Senter for økonomisk forskning har beregnet at samfunnet vil spare mellom 5,4 og 8,8 milliarder kroner årlig hvis andelen som fullfører videregående opplæring økes med ti prosent. Frafall i videregående henger sammen med alt som skjer fra livets start, barnehagen, grunnskolen og opp. Det er ikke noe som skjer plutselig, men er en gradvis prosess. Elevenes psykiske helse og det psykososiale miljøet på skolen vurderes som de to viktigste risikofaktorene for frafall i videregående. Det er et betydelig samfunnsproblem økonomisk sett, men kanskje aller viktigst et menneskelig problem for individet det gjelder: man har fem ganger så stor sjanse for å bli ufør ved frafall, og 50% forhøyet risiko for selvmord. Dette er mennesker! Det er meg og deg, våre barn og søsken. Det er alle vi ser rundt oss. Hvordan får man til å motvirke frafallet med å stadig kutte i bunnen, der grunnmuren bygges? Det er her vekstmiljøet defineres!

La meg være tydelig: det totale miljøet rundt et barn utgjør de samlede vekstforholdene. Det er hjemmet og skolen i første omgang, og så alle støttefunksjonene rundt. Det er helsetjenester. Det er andre voksne. Familie og venner. Det er idrettslag og foreninger. Frivilligheten og engasjementet rundt barnet. Alle disse er miljøpåvirkende faktorer. De er god jord, næring, lys og vann. Det handler om tilhørighet, verdigrunnlag og evnen til å plassere seg selv i verden. Hvem er jeg? Hva vil jeg med mitt liv? Hva kan jeg få til? Hva er viktig for meg?

Det er et grunnleggende og utbredt problem at rammene for oppvekst, altså barnehager og skoler, legges i den kriserammede kommunale økonomien. Hver eneste gang en kommune tvinges til å kutte til beinet, hvem tar de fra først? Jo, de svakeste i samfunnet: barn og eldre. Oppvekst, helse og omsorg strippes for ressurser, samtidig som at kravene til det som skal «leveres» øker. Ikke fordi politikerne vil, nødvendigvis, men fordi pengepottene i oppvekst og helse er størst. Lettest å ta fra.

Dersom nasjonale og lokale politikere vil gjøre alvor av å løfte norsk skole og barnehage må de bevilge ressurser. Fra topp og ned til grasrota. Store ord og fantasier om kvalitet hjelper ingen. Kompetansen finnes allerede i barnehagene og skolene. Over hele landet sitter det pedagoger som daglig utgjør en enorm forskjell i barna sine liv – tenk hva de hadde fått til hvis de hadde hatt politikerne i ryggen, med ressursene og tiden de trenger! Jeg vil bare minne om at Norge har åtte tusen milliarder stående på bok. Hva skal til for at oppvekstsektoren ser noe til dette? Det må til en nasjonal kursendring, men inntil det skjer må barn og foreldre kunne stole på at det tas forsvarlige valg på lokalt nivå.

Hagen med de nydeligste blomstene raseres. Noen frø har så vidt begynte å spire.
Noen av dem vil tåle å bytte jord. Andre ikke.

Noen av dem vil klare å vokse opp med et absolutt minimum av næring, sol og vann. Andre ikke.
Vil de som klarer seg vokse til å bli så store, sterke og trygge som de kunne vært? Noen. Ikke alle.

Noen vil falle utenfor. Noen settes i risiko, og noen vil dø.

Dette kan ikke vi, de ansvarlige voksne, leve med.

Publisert: 3. desember 2022
Endret: 3. desember 2022

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *